Motstandsforklaringer i klinisk praksis; en teoretisk avklaring av begrepet og kliniske erfaringer.

14. mai 200010:00-13:00
Veslefjellhall 2 og 3
Kategori
Ukjent
Format
Forelesning
Presentør
Jens Erik Skår  
Arild Karlsen  
Abstract
Begrepet motstandsatferd, ble introdusert for første gang i 1976 av Karlsen, under arbeid med selvskadende atferd hos psykisk utviklingshemmede. Vi har å gjøre med et enkelt eksempel på motstands- og vekktrekkingsatferd når et barn stritter imot og trekker til seg hånden, idet vi fører barnets hånd nærmere og nærmere et tent stearinlys (Når en aversiv stimulus følger umiddelbart etter atferd kalles dette for straff). Barnet har sannsynligvis på forhånd lært å trekke til seg hånden i forhold til slike stimuli. En aversiv stimulus vil ved sitt opphør kunne forsterke den atferd som bringer den til opphør. (Denne operasjonen kalles negativ forsterkning). Den atferd som straffes er en helt annen atferd enn motstandsatferd. Vi må derfor se på betingelsene både for den uønskede atferd og den motstandsatferd som etableres. Under naturlige betingelser er det vanskelig å oppdage motstandsatferd. Motstandsatferd kan etableres i forhold til aversive stimuli (straff), ekstinksjon eller regler av typen "ikke gjør". Både straff og ekstinksjon vil kunne undertrykke tilnærmingsatferden. I klinisk arbeid med atferdsproblemer kan motstandsatferd etableres under særtreningsbetingelser. Når man for eksempel arbeider med selvskading kan den aversive stimulusen som benyttes være svært mild. Den kan "startes" med at hånden til målpersonen rolig holdes inntil det stedet på hodet som hånden pleier å treffe. Holdingen av hånden i en slik posisjon vil ofte være en mild aversiv stimulus. I det målpersonen trekker til seg hånden kan den slippes. Nå kan annen avviksuforenlig atferd promptes (hjelpes) frem og forsterkes. For å etablere motstandsatferd som lytteratferd i forhold til "ikke gjør" etc, må den verbale stimulusen presenteres i forkant til en gitt motstandsatferd og i forkant til den aversive stimulusen. Terapeuten må derfor si et skarpt "nei!", "ikke!", "ikke slå deg!" eller si truende "ah-ah-ah", idet hånden til målpersonen gripes og føres mot målpersonens hode