Psykopatologi & dens (ikke-)helbredelse vs. Det kritikkverdige & dets (ikke-)utbedringer.

"Vår tidsalder er kritikkens, skrev Kant i 1781, i forordet til sin 'Kritikk av den rene fornuft'. Alt må stilles for fornuftens domstol, ja, fornuften må kritisere seg selv. Dette er delvis et fromt ønske, for fremdeles er det mye øvrighet som ikke finner seg i kritikk. Like fullt innstiftes den offentlige kritikk på en rekke områder, og særlig innen kunsten." (Dag Østerberg: 'Det moderne. Et essay om vestens kultur', 1740-2000. Gyldendal, 1999; s. 39.) Var dette sant på slutten av 1700-tallet, at vår tidsalder er kritikkens, så er det, om mulig, enda sannere i dag. Psykiatri kan etter dette bli en 'innstiftelse av den offentlige kritikk'; på hvilket område? – Neste/n’s, i minst tre betydninger av ordet. Jeg tar utgangspunkt i noen vurderingsundersøkelser ('evalueringer') jeg gjordet utover på 1980-tallet, og fortsatt gjør, om enn annerledes nå – som et slags 'Sisyfosarbeid' – og prøver å trekke noen andre slutninger av disse enn den u/sedvanlige 'kvalitetssikret rutine'. En av disse slutningene(!?) er u/muligheteten og u/nødvendigheten i og av teorier og modeller i min praksis – som heller enn å helbrede psykopatologi er å bidra til kritikkens eller klagens opphør. Kritikken konstitueres, dvs. trer sammen og blir til, og dernest virker, i en triade: Kritikeren. Det kritikkverdige. De/n kritiserte. De oppdrag jeg lar meg hyre til er å bidra til å forvandle denne triaden – til 'Nå er DET, (Noe/n/’s Noe/n), bra nok' – i Hin Annen triade. Eksemplene blir fortrinnsvis hentet fra mitt arbeid som vei/leder for et MST-team.