Atferdsavtale. Preferansekartlegging og økt variasjon i tilbud av preferte forsterkere

Studien omhandler en mann i 30-årene med en eksisterende atferdsavtale. Denne hadde vart i mange år og planen fungerte tilfredsstillende. Deltaker hadde en forsterkerbank. Det var uvisst når forsterkere sist ble kartlagt, hvilken prosedyre og hvorvidt de ulike stimuli var potente. Personalet satte opp tre valg av forsterkere på atferdsavtalen. Et antall planer ble telt opp for å se om det var lite variasjon i tilbudet. Det ble gjennomført en sammenligning mellom hva personalet antok deltaker prefererte og hva deltaker selv valgte. Preferansekartlegging er en viktig del i atferdsanalytisk arbeid og kan gjøres på flere måter. Det ble valgt en parvis stimuluskartlegging på grunn av usikkerhet rundt mestringsnivået til deltaker. Øktene ble delt opp i to, første runde var spørsmålsstilling og deretter den faktiske forsterkerkartleggingen. Hensikten var å sjekke korrespondanse mellom svar og faktiske valg. Videre ble det testet om deltaker mestret en multippel stimuluskartlegging uten erstatning. Dette er en tidsbesparende prosedyre og er enkel for personalet å gjennomføre. Resultatene støttet hypotesen om liten variasjon av tilbudte, antatte forsterkere. Det ble innført et tiltak der personalets innflytelse på tilbudet ble fjernet. Utfra rangeringen i preferansekartleggingen ble prefererte forsterkere gradert. Dette ga større variasjon og økte sannsynligheten for tilgang til høyt prefererte stimuli. Personalets antakelser og personens faktiske valg stemte godt overens. Deltakers svar og faktiske valg hadde en viss korrespondanse.