Hypotetisk deduktiv metode i atferdsanalyse gjort riktig

I praksis er skillelinjene mellom hypotetisk deduktiv og induktiv metode flytende. Forskning er sjelden verken helt teori- og hypotesefri på den ene siden, eller uten teori- og hypotesegenerering utledet fra nye, ukjente funn på den andre siden. 1. Deduktiv og induktiv kan bedre forstås og brukes som to deler i en komplimenterende syklus. Vi argumenterer for at hypotetisk deduktiv metode kan spille en viktig sekundær, komplimenterende rolle i atferdsanalyse, sentrert rundt å teste og kalibrere den pragmatiske verdien til atferdsanalytiske begreper og begrense (edrueliggjøre) omfanget av deres generaliserbarhet. 2. Den nevnte komplimenterende syklusen kan særlig følge et kausalkategorisk system hvor de proksimate kategoriene (genetikk og nevrovitenskap) er deduktivt disponert, mens atferdsanalyse og evolusjonsbiologi er induktivt disponert. 3. Hypotetisk deduktiv metode tar jamfør Popper form som en seleksjonsprosess. En sterk arbeidshypotese er at den er én av flere systematiserte, institusjonelle former for kulturell operant seleksjon (Vogt, 2011). Småbarns spontant eksperimentelle, hypotesetestende tilnærming til miljøet er forøvrig godt kjent fra utviklingspsykologiske beskrivelser. Vi diskuterer en mulig komplimenterende rolle for induktiv metode som en form for kilde til variasjon og ulik grad av tro replikasjon av studiers parallell til replikasjon i en seleksjonsprosess.