Nudging, bør vi egentlig drive med det?

Nudging blir stadig beskrevet som en samfunnsøkonomisk mirakelkur hvor staten kan omgå dilemmaer rundt individets frihet og samfunnsstyring. Ettersom nudging innebærer miljøendringer for å sannsynliggjøre enkelte valg fremfor andre, har det naturligvis også meldt seg en sammenligning med anvendt atferdsanalyse. Vi argumenterer for at det er skiller mellom nudging og anvendt atferdsanalyse, og konkluderer med at det er metodologisk, etisk, og ontologisk problematiske elementer ved nudging-programmene. Elementer som atferdsanalytikere bør være kritiske til. Vi hevder at disse elementene står i kontrast til sentrale deler av anvendt atferdsanalyse og behaviorisme. Her vil vi fokusere på nudgernes begrep om gjennomsnittsmennesker, gjennomsnittspreferanser og rasjonelle aktører, og hvordan disse står i kontrast til reelle individer, reelle individers preferanser, og forholdet mellom rasjonalitet og autonomi.