Faglige utfordringer i BPA-ordninger

Ordninger med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for mennesker med utviklingshemming har økt i løpet av de siste årene. For mange foreldre er BPA et kjærkomment alternativ til kommunal omsorg. BPA oppleves som bedre fordi man kan etablere en ordning med færre tjenesteytere og følge opp assistentene tett selv. Men, er vi i ferd med å etablere nye, lukkede miljøer? En premiss for BPA er likestilling og retten til et selvstendig liv. Hvordan blir dette ivaretatt for mennesker med utviklingshemming? Hva skjer når det oppstår utfordrende atferd og behov for tvang og makt, når det ikke blir stilt krav til faglig kompetanse hos assistenter? Atferdsanalysen har hatt fokus på å tolke atferd til mennesker med utviklingshemming. På 70- og 80-tallet så vi en forekomst av raske løsninger og utforming av tiltak uten gode funksjonelle analyser, blant annet med bruk av straff. Gjennom de siste 20 årene har vi sett en prosess innen atferdsanalysen med økt grad av analytiske innstilthet, økt fokus på etikk og mindre grad av teknikkorientert behandling. Åpenhet, innsyn og tilgang på veiledning har vært vesentlig for denne utviklingen. På hvilken måte kan vi overføre nytten av atferdsanalytisk kompetanse til BPA-ordninger? I forelesningen vil vi følge en BPA-ordning for et barn med dyp utviklingshemming. Saken startet med faglige uenigheter mellom spesialisthelsetjenesten, kommunen og BPA-ordningen i vurderingen av hva som var tvang og makt overfor barnet. Dette ble starten på en prosess hvor de ulike aktørene ble enige om å ha fokus på å forebygge tvang og makt. Saken vil belyse hvordan man ved bruk av atferdsanalytisk tilnærming og funksjonelle analyser fikk dette til.